bytter blogg - mathildebakken!!



Jepp, da bytter jeg bloggadresse. Jeg startet egentlig denne bloggen sammen med en venninne, men siden jeg nå er alene har jeg lyst på et mer personlig bloggnavn. Derfor, etter lang diskusjon inni mitt eget stappfulle hode, lagde jeg idag en ny blogg med det nye navnet mathildebakken.blogg.no. Jeg skal være ærlig å si at det er litt triste å bytte, men jeg kommer nok til å reposte noen av mine beste innlegg, bilder og tekster. Jeg har så mange minner her på mathene, men slik er det bare! Håper så mange av dere vil følge meg videre, jeg setter så utrolig stor pris på hver og en av dere ♥ Tusen takk for å ha fulgt meg og støttet meg uansett hva slags tekster jeg skriver i over ett år her på mathene.blogg.no! Stay beautiful ♥

For å komme til den nye bloggen kan du enten trykke på bildet over eller enkelt taste inn www.mathildebakken.blogg.no!

Året som har gått - opp- og nedturer

 

Nå er det bare noen timer igjen av året. Snart er det ikke mer av totusen og tolv. Året har vært fullt av glede, opplevelser, venner, familie og så altfor mye smerte. Året startet, og for å være ærlig husker jeg egentlig ikke så mye fra de første månedene, bortsett fra mye løgner og skuspill ovenfor meg selv og andre. Jeg begynte å bli mer og mer interresert i foto, jeg hadde fått nytt kamera til jul, men tørte fortsatt ikke å teste ut innstillingene. Når jeg leter i arkivet etter de første månedene ser jeg mye overdrevent bruk av positive ord. Jeg var veldig bestemt på hvordan bloggen skulle være et positivt sted, men istedet for å finne de positive hendelsene i hverdagene, så latet jeg som om absolutt alt var helt perfekt selvom det så absolutt ikke var det. 

 

I februar var det tid for skoleball, noe som ikke gikk som planlagt... Noen uker tidligere hadde jeg kommet inn på BUP, barn- og ungdompsykiatri, og bare noen dager før ballet fikk jeg vite om diagnosen min. Det viste seg at jeg var sterkt deppresiv, noe jeg valgte å holde for meg selv. Samme dag fikk jeg vite at jeg har problemer med hørsel i tillegg, noe jeg også valgte å holde for meg selv. Jeg var sur og lei meg. Hvorfor kunne jeg ikke bare være normalt som alle andre? Jeg brøt sammen på juleballet og tilbringte kvelden alene på guvet i et av klasserommene. 

 

"Jeg hadde ikke lyst til å innse at jeg trengte hjelp. Hver gang noen prøvde å forsikre seg om at alt var bra med meg, noe som ble ganske ofte etter hvert, løy jeg. Men jeg innså det ikke, for for meg så hadde jo denne løgnen blitt en del av livet mitt, men det var bare fordi jeg hadde levd så altfor lenge på den. Løgnen om at alt var bra, da det egentlig ikke var det.


Etter hvert ble det for mye for meg, det gikk alt for langt. Jeg skjønte jeg ikke ville klare å leve på denne løgnen stort lenger. Vennene mine kjente meg knapt igjen, jeg var hele tiden stille og trivdes best for meg selv. Når jeg kom hjem låste jeg meg enten inn på rommet, gikk og la meg i sengen min eller satte meg på baderomsgulvet og låste døren. Det var en lang og tung tid. Jeg hadde ikke noe forhold til tid lenger, alt gikk så fort, men samtidig så sakte. Alle andre hadde jo skjønt for lenge siden at noe var galt, men for meg tok det evigheter, faktisk ett helt år. I februar i år brøyt jeg sammen. På ballet. Jeg hadde ødelagt en av de viktigste kveldene i livet mitt. " - Smile on my lips, cuts on my hips (17.07.2012) http://mathene.blogg.no/1342539309_17072012.html

 

 

 

 

Det var en tøff tid som har hatt stor påvirkning på meg. Jeg fortsatte livet videre med mange, lange dager hjemme. Senga, puta og hunden min var noen gode venner å ha. Dette var også den tiden hvor jeg begynte å finne stor interesse for boy bandet One Direction og jeg begynte å kalle meg selv for en directioner. Det høres kanskje dumt ut, men jeg liker å tro at disse fem, fantastiske guttene hjalp meg opp fra grøfta.

 

I slutten av mars startet jeg på antidepressiva, noe jeg ikke angrer et sekund. Bare etter noen få dager følte jeg meg allerede bedre. Jeg lurer på den dag i dag hvor jeg hadde vært hvis jeg ikke hadde startet på disse tablettene. Jeg vet det er mange som tuller og kaller slike piller for lykkepiller og slik, men for meg har de virkelig vært en livredder.

 

Jeg og noen jenter jeg danset med den våren deltok på UKM i Ås, noe som var veldig gøy, men ikke gikk så bra. Vi gikk desverre ikke videre, men vi tok det som en god opplevelse og det var spennende å delta. 

 

 

Jeg er hun i silkekjole, i første posisjon står jeg foran til høyre.

 

Klassen reiste på skoletur til Polen/Tyskland, noe som var veldig spennende, men som også tok inn. Når jeg kom hjem sov jeg mye og tilbragte flere dager hjemme. Heldigvis gikk turen veldig bra og jeg ble kjent med mange herlige mennesker. Når jeg ser tilbake på mai måneden, så tror jeg nok at det var en av de bedre månedene for meg. Vi var mye ute med båten, sola var fremme nesten hver eneste dag, jeg ble inspirert til å kle meg slik jeg ville, jeg tok tak i kameraet og eksprimentere mer, ble inspirert og jeg hadde en fantastisk 17. mai med venner. I forhold til hvordan jeg hadde hatt det de tidligere månedene, så var mai en veldig fin måned, men jeg var fortsatt ikke frisk og det merkes på fraværet jeg har hatt og noen tekster jeg har skrevet og quoter som er postet. 

 

Sommeren nærmet seg, en skoleslutt med mye fravær. Jeg husker eksamen brøt meg helt ned etter en fin måned med mange oppturer. Til sammen postet jeg 5 innlegg i Juni. Jeg er ikke sikker på hvordan jeg skal tolke det. Hadde jeg det så fantastisk at jeg rett og slett glemte å blogge, eller omvendt, at jeg ikke hadde overskudd nok? Jeg tror, desverre, det var nummer to. Dette året har mange tomrom som jeg rett og slett ikke husker, akkurat som om det mangler små brikker av livet mitt. 

 

Heldigvis var sommerferien bedre. Tøffere var jeg og. Tidligere hadde jeg vært veldig anonym, men i juli postet innlegget Smile on my lips, cut on my hips. Jeg angret veldig mye i starten, men etter mange fine tilbakemeldinger og viderepostinger bestemte jeg meg for å la det være. Jeg kan ikke benekte det som er. Jeg er syk, og slik er det bare. Jeg vet at mange andre sliter, og jeg unner ingen å gå igjennom slik smerte, men jeg håper alle finner en vei tilbake. 

 



Mor og far tok meg med på biltur for å oppleve Norge og det var så gøy! Fosser, Trollstigen, Ålesund, Geiranger, hoteller, sauer, resturanter, snø, reinsdyr, Flåmsbana og så utrolig mye mer! Jeg feiret bursdagen min sammen med mamma og pappa i Sverige på båttur. Vi skulle egentlig et annet sted, men siden det var meldt storm ble vi sittende fast i Fjällbacka. Videre tilbragte jeg en uke på Svanen hvor vi reiste fra Oslo til Kragerø. Dette var en veldig morsom tur, jeg lærte masse og ble kjent med noen fantastiske mennesker som jeg savner mye. 

 

Høsten kom og jeg var klar for nye utfordringer. Helt ny skole med helt nye mennesker. Min første dag på videregående gikk fint. Jeg fikk MacBook Pro av skolen og prøvde meg fram i forskjellige programmer. Høsten for meg har egentlig vært veldig fin, det har vært noen nedturer, men for det meste oppturer. Vinteren og, fin ♥ Jeg har fått noen fantastiske venner, lært masse nytt, fått en helt ny stil og det går kjempe bra på skolen. Etter alt dette, tror jeg tror jeg kan ha funnet meg selv.

 



Bilde fra google -> http://www.get-covers.com.

 

Tusen takk for alle som har vært med på å gjøre dette året til noe bedre ♥ GODT NYTTÅR ALLE SAMMEN!

 

hverdagsgleder

 

♥ Når favorittprogrammet går på TVen

 

♥ Når du får bra karakterer, spesielt hvis du har jobbet hardt for det

 

♥ Når du ser crushen din

 

♥ Når fremmede smiler til deg

 

♥ Når du mestrer noe du egentlig ikke er så god i

 




♥ Når du kommer på skolen og møte fantastiske venner

 

♥ Når du starter morgningen med en god frokost og en varm kopp med te eller kakao

 

♥ Når du kommer hjem etter en lang dag og får et stort, vått kyss av hunden din som velkomst

 

♥ Når yndlingssangen din kommer på radioen

 

♥ Når du finner ett bilde på tumblr som beskriver deg helt perfekt

 

♥ Når du møter en venn du ikke møter så ofte

 



 

♥ Når du innser at det ikke er lenge igjen til jul

 

♥ Når du har noe å se frem til

 

♥ Når du får konsertbilletter til favorittbandet ditt

 

♥ Når du får ett håndskrevet brev i posten

overthinking

 

 

hva er ditt største ønske?



Hva er ditt største ønske? Skriv gjerne ned flere, så poster jeg et utvalg senere. Du kan gjerne være anonym.

vil du oppleve verden?

 

Innlegget er lånt fra Idunn, du kan besøke bloggen hennes HER


Det er så mange gater man kommer til å gå, så mange cafébord man kommer til å sitte ved, så mange mennesker man kommer til å treffe.

Jeg har lyst til å oppdage den enorme men også lille verden. Jeg vil reise, se og oppleve. Jeg vil smake på spennende mat, dra på museer, lære nye ting, sprenge grenser, møte mennesker, gå meg bort og virkelig oppleve alt. Jeg vil ha frustrasjonen over hvor jeg befinner meg, og samtidig ikke bry meg. Jeg vil bli lurt og føle meg dum. Jeg vil ta et tog og sitte å se på alt som farer forbi. Jeg vil være i pengetrøbbel og gjøre det beste ute av det. Jeg vil lære nye språk, og at venner skal le med meg når jeg ikke greier å uttale ord. Jeg vil ta bilder, lese kart, lese bøker, synge og ha det gøy. Jeg vil dra til så utrolig mange land, med forskjellige kulturer. 

Jeg vil ikke bare dra til de landene jeg vil se, men dra til de landene jeg ikke vet at jeg vil se. Dra til land jeg ikke har tenkt på å besøke en gang. Byer jeg ikke kan navnet på. - Jeg vil henge opp et kart på veggen, og kaste en dart-pil på det, for så å reise dit den lander. Totalt spontant! Jeg vil også dra på en flyplass og ta første utenlandsflyet som går, uansett hvor det er. 

Bildene er linket.

before i die

Ting jeg vil gjøre før jeg dør:

 

- Møte One Direction

- Eie egen hund

- Bo i England

- Bli ordentlig flink til noe

- Reise verden rundt

 

 

- Føle jeg betyr noe for en helt spesiell person

- Lære å ta bedre bilder

- Lære gitar

- Sende flaskepost

- Få gå en hel dag i brudekjole

- Dekorere min egen leilighet

- Gjøre en forskjell i verden

 



- Endre noens liv

- Bo i drømmehuset

- Vise familie og venner hvor mye de betyr for meg

- Gå på en One Direction -konsert med mine beste venner

- Være lykkelig.

please...

...save me

ting som irriterer meg

Forbered dere på et fullt klage innlegg. Beklager, men slik blir det bare i dag. Kommer kanskje en del 2, det er en del ting som irriterer meg, skjønner dere. Noe dere kjenner dere igjen i? 

 

  • Når yndlingssangen din kommer på radioen akkurat i det du skal til å gå ut av bilen. Det er så irriterende! Nå har du kjørt i evigheter og de har bare spilt gamle sanger fra 60-,70- tallet du aldri har hørt før, og selvfølgelig akkurat i det du er fremme spiller de den sangen du for tiden elsker mer enn alle andre sanger. Hva er oddsen for det? Av all den tiden du har kjørt på alle de lange, kjedelig veiene. Damn you radio stations...

 

  • Når det er noe du angrer på og har mest lyst til å bare glemme det, men hjernen din lar deg ikke glemme det!  Vær så snill, bare la meg glemme det.

 

  • Det øyeblikket du finner den perfekte toppen og du ser på prisen og den er laangt over ditt budsjett. Lukk øynene, snu deg rundt og gå sakte vekk fra den nydelige toppen som ville satt perfekt på figuren din. Løp hjem, legg deg, gråt deg selv til søvn og drøm om hvor vakker du ville vært i toppen. 

 

  • Når mobilen/PCen fryser og alt slutter å virke. "Kanskje den starter opp igjen hvis jeg trykker overalt og skriker til den"

 

  • Når du skal til å si noe, men du må starte setningen på nytt om og om igjen fordi den andre ikke klarer å være stille. "Har du...." "Blablabla" "Ja, haha, men har du se...." "blablablalblalbla" "Hehe, den var bra, menne har du s....." "blaaablaablblabllabllabllbalalblabllbab........" oh. god. just. shut. the. fuck. up. and. let. me. talk.!

 

  • "Like this picture if you love your parents, ignore if you want them to die" Seriøst? Virkelig? Of course i love my parents, but i don't need to like a stupid picture to show it! Og slike "lik hvis du syntes synd på denne utsultede gutten i afrika, hvis du ignorerer er du hjerteløs" Du kan seriøst ikke mene det?! Hva skal det liksom hjelpe å like bildet? Jeg syntes synd på han og ønsker at hele verden var et bra sted for alle, men å like et bilde på facebook vil aldri redde noen! Gæh, tåpelig.

 

  • Krangling over chat/ meldinger. Har du noe du ville sagt, si det til meg personlig, ellers blir det bare mere unødvendig drama. 

 

  • Norges Peneste 99'er på facebook osv. Liksom, hallo, hva er det neste? Norges fineste ultralyd? 

 

  • YOLO Folk som bruker YOLO som en unnskyldning for sex, røyking og drikking. Voks opp og vis at du fortsatt har litt selvrespekt. 

 

  • Kjedelige folk. Folk som ikke klarer å åpne munnen å få på seg et smil er noe av det mest kjedelige jeg vet om. Jeg digger mennesker som tør å være seg selv og som gjør akkurat slik de vil! En som bare sitter stivt i et hjørne med mobilen sin og ikke sier et ord... sorry, men nei. 

 

Tumblr_m5iflnljmj1qhuhu0o1_500_large

takk

 

Etter det siste innlegget (Smile on my lips, cuts on my hips) har jeg fått veldig mange fine tilbakemeldinger og jeg vil bare si takk til alle som har lest og delt innlegget, det betyr veldig mye for meg. Også vil jeg si tusen takk til alle som har vært der for meg og sendt meg meldinger, jeg beklager at jeg ikke har fått svart på alle, men det betyr virkelig alt for meg, tusen takk ♥

smile on my lips, cuts on my hips

Dette innlegget er skrevet basert på mine tanker, jeg tror en del kan kjenne seg igjen. Dette er et innlegg hvor jeg, basert på egne erfaringer, vil oppfordre dere til å få opp øynene og kjenne etter før du svarer. Del gjerne innlegget videre for jeg syntes det er et viktig og aktuelt tema og jeg vil at det skal nå ut til de som kan trenge et lite "dytt" utfor klippen (hvis du skjønner...). Tusen takk på forhånd for at du leser med respekt, setter stor pris på det ♥

 

Det lønner seg å være ærlig og si ifra når noe er galt, jeg vet at det kan være fryktelig vanskelig. Jeg har selv erfart å måtte si ifra at jeg ikke hadde det så bra, det tok lang tid før jeg selv oppfattet at livet mitt ikke var slik jeg ville det skulle være. Jeg lev på en livsløgn om at alt var bra, at alle nettene jeg gråt meg til søvn, egentlig ikke fantes på ordentlig. Jeg hadde ikke lyst til å innse at jeg trengte hjelp. Hver gang noen prøvde å forsikre seg om at alt var bra med meg, noe som ble ganske ofte etter hvert, løy jeg. Men jeg innså det ikke, for for meg så hadde jo denne løgnen blitt en del av livet mitt, men det var bare fordi jeg hadde levd så altfor lenge på den. Løgnen om at alt var bra, da det egentlig ikke var det.

Etter hvert ble det for mye for meg, det gikk alt for langt. Jeg skjønte jeg ikke ville klare å leve på denne løgnen stort lenger. Vennene mine kjente meg knapt igjen, jeg var hele tiden stille og trivdes best for meg selv. Når jeg kom hjem låste jeg meg enten inn på rommet, gikk og la meg i sengen min eller satte meg på baderomsgulvet og låste døren. Det var en lang og tung tid. Jeg hadde ikke noe forhold til tid lenger, alt gikk så fort, men samtidig så sakte. Alle andre hadde jo skjønt for lenge siden at noe var galt, men for meg tok det evigheter, faktisk ett helt år. I februar i år brøyt jeg sammen. På ballet. Jeg hadde ødelagt en av de viktigste kveldene i livet mitt. Heldigvis hadde jeg gode veninner som klarte å samle meg sammen og ringte min mor. Jeg skulle ønske jeg hadde innsett det tidligere, kjent på kroppen de gangene noen spurte meg om jeg hadde det bra. Da ville det antageligvis aldri hatt gått så langt, og livet mitt ville kanskje vært helt annerledes. 


Bildet er tatt fra bloggen til Elise (TRYKK), en utrolig sterk jente som har gått igjennom så alt for mye.... Hun har noe som kalles for leserhemmeligheter på bloggen sin, teksten er min, bildet er hennes.

 

Neste gang noen spurte meg hvordan jeg hadde det, klarte jeg det. Det tok meg et helt år, men endelig var jeg ærlig og klarte å si hvordan jeg egentlig følte meg. Jeg fikk hjelp og jeg endte opp med diagnosen depresjon. Jeg slet i lang tid etterpå, tenkte på alle gangene menneskene rundt meg hadde spurt hvordan jeg egentlig hadde det. Hvorfor kunne jeg ikke bare være ærlig fra første stund? Alt hadde vært så mye lettere da.

Nå har jeg det mye bedre. Jeg sa ifra, var ærlig og fikk hjelp. God hjelp som var nyttig for meg for å komme meg videre og opp i livet. Jeg har laget dette løftet med meg selv, neste gang noen spør meg hvordan jeg har det, skal jeg kjenne på kroppen og hjertet mitt før jeg svarer, er det noe som vil ut? Jeg skal aldri dra denne hvite løgnen igjen, verken for meg selv eller de rundt meg.

Det kan hende at du ikke er klar for å si sannheten om følelsene dine enda, det kan ta litt tid. Du må finne en du føler du kan snakke med og stole på, men vær så snill og lov meg en ting, ikke la det gå like langt som jeg gjorde. Ikke lev på denne livsløgnen om at alt er bra når det egenlig ikke er det. Ikke dra en liten hvit løgn for andre om hvordan du egentlig har det. Vær ærlig. Det er ingenting galt i å ha det litt vondt innimellom. Alle har slike perioder hvor alt ikke går som det skal og du føler deg litt nedfor, og det respekterer alle. Så neste gang noen spør deg hvordan du har det, still deg selv spørsmålet om alt egenlig er okei og lytt til kroppen før du svarer. Og husk; det vil bli bedre, bare du er villig til å være ærlig og er åpen for hjelp.

Mange mener at en liten hvit løgn kan gjøre situasjonen enklere og bedre, noe som sikkert er sant der og da, men ikke på langsikt. Du slipper alle oppfølgingsspørsmålene og du slipper å måtte fortelle om alt det vonde du gjerne vil fortrenge ut av livet ditt. Alle vil vel helst unngå å snakke om sine svakheter og mangler, men ingenting vil bli bedre hvis ikke du snakker med noen om det. Hvis du svarer ærlig og forteller at du ikke har det så bra for tiden, så kan det være en innledning til en samtale, ofte hjelper det å bare få sagt ting rett ut slik som du mener det er. Lette litt på presset av alt som plager deg, men hvis du ikke vil snakke om det akkurat der og da kan du bare si det som det er. Folk respekterer at du ikke vil lempe ut om privatlivet ditt, og samtidig respekterer de fleste at du ikke er så gira og kanskje ikke har så mye overskudd til overs til andre ting.

 



Bilde fra weheartit.com. 

 

Hvis du leste innlegget - Tusen, tusen takk, det betyr mye! 

Dette innlegget er stengt for kommentarer.

jeg elsker deg



håpløs

Hva hendte? Hvor gikk jeg galt? Hva har jeg egentlig gjort det siste året? Hvordan endte jeg her og hvordan i all verden skal jeg komme meg tilbake, ut? Jeg klarer ikke mer. Alt faller fra hverandre, absolutt alt. Jeg orker ikke mer. Jeg er trøtt, sliten og lei, jeg er rett og slett utslitt. Jeg er så lei av å late som om alt er bra, det er så tungt å sette på dette falske smilet som alt for mange desverre har fått sett. Jeg ser ingen ende på alt dette, ikke noe lys, bare et forferdelig dypt mørke som ingen ende vil ta. Den dagen jeg kommer meg opp av gjørma er bare en drøm, et uoppnåelig ønske så altfor langt unna. Hvorfor skal jeg egentlig gidde å kjempe noe mer, alt virker jo så håpløst uansett. Håpløs. Det er det jeg er. Jeg er håpløs, alt rundt meg er håpløst. Jeg klarer ikke mer, akkurat nå må jeg fokusere på hvordan man puster. Og komme meg gjennom dagen. Jeg prøver så godt jeg kan, men det er ikke så lett som mange skal ha det til når man er begravd i all denne freketlige håpløsheten... 

....

Dette innlegget skrev jeg i vår en gang, etter jeg ble diagnotisert med depresjon. Jeg valgte å ikke poste det rett og slett fordi jeg var redd. Jeg er fortsatt redd, men samtidig mye sterkere. Ta vare på dere selv alle sammen, dere er så fantastiske alle sammen ♥

egoistiske ønsker?

 

(Bilde fra Weheartit.com)

Vi har alle hundrevis av drømmer, noen større enn andre. Jeg drømmer, som de fleste andre, om å reise til varmere strøk, ligge i en hengekøye festet til to palmer midt på en deilig sandstrand med skyfri himmel og stekende sol, bade i asurblått vann og dykke og se vakre og fargerike korallrev. Jeg drømmer om gode karakterer og masse penger. At det ikke skal være fullt så kaldt om vinteren, og enda varmere om sommeren.

Vi drømmer og drømmer, hele tiden, drømmer om alle tingene vi ønsker oss og alt vi vil gjøre. Så mens vi sitter hjemme, i de trygge og gode hjemmene våre sammen med våre fantastiske familier, omringet av mennesker som er glade i oss, finnes det mennesker som drømmer om helt andre ting. Istedenfor å drømme om den nye kleskolleksjonen til Bikbok, drømmer andre om at foreldrene skal slutte å slå, så de slipper å være redde for å dra hjem. De drømmer om at krigen skal slutte så de kan leve trygt igjen, uten å måtte gå rundt å bekymre seg over når neste bombefly kommer til å rase over himmelen. Vi drømmer om å bo på flotte og kjente 5-stjerners hotell og drikke den fineste og dyreste vinen du bare kan klare å finne, samtidig som andre drømmer om hvordan det er å føle seg mett.

Så kan vi egentlig kalle våre drømmer ordentlige drømmer, eller er det bare egoistiske ønsker..?



Dette var en skoleoppgave jeg skrev i høst. Oppgaven var å skrive om våres drømmer, men jeg tok en litt annen variant enn å skrive om en spesifikk drøm. 

Blogges! -Mathilde

Hva syntes du om teksten? Hva er din drøm?

i'm a complete catastrophe.





 

Sometimes I lie awake at night, and I ask, "Where have I gone wrong?"
Then a voice says to me, "This is going to take more than one night."

-Charles M. Schulz

...



info

Velkommen til min lille verden ♥ Jeg heter Mathilde og er 16 år. Jeg går mitt første år på medier og kommunikasjon, og stortrives! På bloggen min finner du min hverdag, foto, stil, tanker, musikk og filmer.

arkiv

Januar 2013 Desember 2012 November 2012 Oktober 2012 September 2012 August 2012 Juli 2012 Juni 2012 Mai 2012 April 2012 Mars 2012 Februar 2012



design

Hanne